Om lengselen etter omsorg i omgivelsene

I Forskerforum nr. 2/2022 snakker forfatter og journalist Bår Stenvik og jeg om arkitekturopprøret, lengselen etter omsorg i omgivelsene, arkitekters marginaliserte rolle og betydningen av en offentlig diskusjon om arkitektur.

Forankring fryder

Antologien ‘Forankring fryder’ (Universitetsforlaget 2021) tar for seg medvirkning i byutvikling og arkitektur fra en rekke vinkler og fagfelt. Boka er redigert av Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner.

Mitt bidrag ‘Arkitekten i medvirkningens tid’ tar for seg hvordan reell medvirkning påvirker relasjon mellom arkitekt og brukere. Er det slik at arkitekten som fagperson best kan vurdere hvilke løsninger som bør velges eller vet brukerne best selv? Hva er arkitektens spesifikke ekspertise i en tid med økte krav og forventninger til medvirkning og samskaping?

Boka finnes i nærmeste bokhandel eller her: https://www.universitetsforlaget.no/inkluderende-by-og-stedsutvikling-1

Arkitekturopprøret og arkitektfagets blindsone

Svaret på arkitekturopprøret er ikke flere klassiske fasader, men at arkitektprofesjonen undersøker hva folk lengter etter. Les innlegget publisert i Arkitektnytt nr. 10/2021.

Intervju i Arkitektnytt

Jeg møtte Arkitektnytt for å oppsummere mine viktigste funn fra doktorgradsarbeidet om norsk arkitektutdanning. Les intervjuet i Arkitektnytt

Arkitektutdanning, kommunikasjon og samhandling i arkitektfaget

Foto: AHO

                                        
Arkitektutdanningen har blitt omtalt som en ”black box”, som studentene går inn i som lekfolk og ut av som arkitekter, uten helt å vite hva som skjedde underveis. Denne ”svarte boksen” har jeg selv vært inne i, og det tente tidlig min interesse for de prosessene som foregår her. Da jeg var arkitektstudent i 1990-årene, ble jeg oppmerksom på at det vi lærte var god arkitektur, ikke nødvendigvis samsvarte med omverdenens vurdering. Hvordan kan man ha så ulik oppfatning av hva som er god arkitektur? Er det en kløft mellom fagfolk og lekfolk, og hva består denne kløften i så fall i? Disse spørsmålene ville jeg finne nærmere ut av, og de dannet utgangspunkt for mitt avsluttende diplomarbeid ved NTNU, med tittel Fra amatør til arkitekt : en studie av åtte arkitektstudenters profesjonaliseringsprosess (Eikseth 1997). Ettersom utdanningen er det som skiller lekfolk fra fagfolk, mente jeg det måtte være interessant å undersøke hva som egentlig skjer med oss i løpet av arkitektstudiet, for slik å komme nærmere noen svar på spørsmålene over. Jeg hadde selv opplevd at årene som arkitektstudent hadde endret mitt syn på arkitektur ganske sterkt. Gjennom samtaler og diskusjoner med fire førsteårs-studenter og fire diplomstudenter fra arkitektstudiet på NTNU, både individuelt og i gruppe, kunne jeg få et grunnlag til å si noe om studentenes arkitektfaglige idealer og kunnskaper og hvordan disse utvikles og transformeres i løpet av studiet.

Økt kunnskap om arkitektur, blant annet om ulike materialer, konstruksjonsprinsipper, arkitektoniske virkemidler, formuttrykk og arkitekturhistorisk utvikling, gjør naturligvis at arkitekter ser omgivelsene med litt andre øyne enn vanlige folk. Men jeg fant at økt teorikunnskap alene ikke kunne forklare en eventuell kløft mellom fagfolk og lekfolk fullt ut. Da jeg fulgte førsteklassestudentene gjennom første semester, så jeg at deres idealer endret seg i større eller mindre grad, og interessant nok mer eller mindre bevisst. Undersøkelsen viste at studentene ervervet seg en bestemt fortrolighet med faget, dets tradisjon og arbeidsformer, som er vanskelig å sette ord på. Gjennom prosjektarbeid og veiledning på tegnesalen, ekskursjoner og forelesninger utviklet studentene gradvis et nytt repertoar av eksempler på ”god arkitektur”, et sett av forbilder som de ble kjent med i undervisningen. At man vurderer arkitektur ulikt, kan derfor komme av at man har ulik kunnskap om arkitektur, ulikt repertoar av arkitekturerfaringer og/eller ulike betraktningsmåter, dvs. ulik forståelse av hva en bygning ”er”. En bygning kan forstås som ”funksjonell innretning”, ”arkitektonisk verk” og ”økonomisk investering”, og den kan være uttrykk for identitet og verdier, som kan være forskjellige fra arkitektens.

Arkitektarbeid som "sense-making"

Mye har skjedd siden min undersøkelse ved NTNU, både i arkitektutdanningen og i samfunnet. Kløften mellom fagfolk og lekfolk er ikke like tydelig; det er økt kunnskap og interesse for arkitektur i befolkningen, og arkitektutdanningen er mer mangfoldig når det gjelder tilnærmingsmåter, idealer og perspektiver. Men arkitektprofesjonens kommunikasjon med omverdenen har ikke blitt mindre viktig. Demokratisk brukermedvirkning krever dialog om fellesskapets verdier og behov. Ny informasjonsteknologi og økt utdanningsnivå i befolkningen har skapt mer krevende brukere, og færre bøyer seg lydig for autoritetene. Arkitekter står dessuten med ett bein i kunstens verden og skal samtidig møte praktiske og økonomiske krav fra mange hold: fra byggherrer, brukere, samarbeidspartnere, entreprenører, beslutningstakere og et allment publikum.

            

Arkitektur er et resultat av komplekse prosesser, en balansekunst som krever utstrakt samarbeid og kommunikasjon mellom arkitekt og mange ulike aktører. Disse dimensjonene ved faget har blitt viktigere de siste tiårene, idet arkitektarbeidet og byggebransjen har gjennomgått store strukturelle endringer i retning globalisering, økt spesialisering, oppdeling og fragmentering av planleggings- og prosjekteringsprosessene og tøffere økonomi- og markedsstyring. Mange flere aktører er involvert i frembringelsen av arkitektur enn før, og hverdagen for den gjengse arkitekt byr ofte på en opplevelse av svekket posisjon og innflytelse. Både i privat og offentlig sektor har det vokst frem flere profesjonelle oppdragsgivere som stiller omfattende og spesifiserte krav til arkitektens arbeid. Økte krav til arkitekten øker behovet for å tydeliggjøre og skape forståelse for hvilke kvaliteter arkitekten ivaretar. Som den anerkjente spanske arkitekten Juan Herreros uttalte på Oslo Arkitekturtriennale i september 2016: ”Now architects work on fragments and lost total control. So dialogue becomes a working tool” (Domus magazine 2016).

Den amerikanske arkitekturforskeren Dana Cuff er nettopp opptatt av arkitektfaget som en sense making-aktivitet i boken Architecture : the story of practice (1991). Gjennom feltarbeid, intervjuer, historiske analyser, litteraturstudier og konkrete kasusstudier har hun gjort en omfattende undersøkelse av amerikanske arkitekters daglige arbeid. Den viktigste observasjonen hun gjorde, var at arkitekturproduksjon er en sosial prosess. Dette bryter med den tradisjonelle forståelsen av design som en aktivitet som skjer ved tegnebordet. ”From office staffing to client relations, from telephone calls to negotiating a contract – all relevant activities become part of design” (Cuff 1991, s. 248). Hun fant også at mens arkitekter visste mye om den avgjørende delen av ”drawing board design”, var det en utbredt uvitenhet om ”the social art of design”, som handler om ”sense making”.

Kommunikasjon og samhandling i arkitektfaget

Ifølge Cuff er kommunikasjon mellom arkitekt og andre aktører avgjørende både for det ferdige resultatet og hvordan det oppfattes av brukere og et offentlig publikum. I et slikt perspektiv kan det synes opplagt at kommunikasjon og samhandling er et viktig kompetanseområde for arkitekter. Visuelle fremstillingsmåter har tradisjonelt vært, og er, arkitektens styrke. Men hvordan når disse ut til ikke-arkitekter, og hvordan står dagens arkitekter rustet med hensyn til verbal kommunikasjonskompetanse, som er så vesentlig i dialogen med klienter, samarbeids­partnere, brukere og et offentlig publikum? Hvordan behandles dette temaet i utdanningen? Disse spørsmålene er utgangspunktet for min doktorgradsavhandling Arkitekter i emning. Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009–2012.

Kommunikasjon er imidlertid ikke bare et spørsmål om effektiv informasjon og overbevisende beskrivelser og presentasjoner. Like viktig er det å kunne lytte til oppdragsgivere og brukere, å forhandle og å legge til rette for gode designprosesser. Samarbeid krever også gjensidig forståelse og respekt. Gode kommunikasjons- og samarbeidsevner handler dermed både om menneske- og prosesskunnskap og gode kommunikasjonsverktøy, men også om verdier og holdninger. I avhandlingen ønsker jeg derfor å undersøke hvilke kunnskaper, holdninger og verdier arkitektstudenter tar med seg fra arkitektutdanningen ut i arbeidslivet, sett i forhold til krav og behov knyttet til dialog og samhandling med oppdragsgivere, samarbeidspartnere og brukere. Et nøkkelbegrep her er profesjonsforståelse, et begrep hentet fra profesjonsforskning innenfor musikkfaget og musikkpedagogikk (Angelo 2012), som i avhandlingen utvikles som et analytisk redskap for refleksjon rundt utdanning og praksis i arkitektfaget. Profesjonsforståelse er den enkeltes grunnleggende oppfattelse av sin oppgave som arkitekt, formet av forhold knyttet til dimensjonene makt, identitet og kunnskap. Ulike profesjonsforståelser reflekterer ulike verdier og ulik tilnærming til arkitektur. Den enkeltes profesjonsforståelse kan endre seg over tid ut fra bevegelser i en eller flere av de nevnte tre dimensjonene.

(Utdrag fra avhandlingens kapittel 1. Hele avhandlingen kan leses her: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2448258). Mer om disputasen her

Referanser

Angelo, Elin (2012). Profesjonsforståelser i instrumentalpedagogiske praksiser. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Cuff, Dana (1991). Architecture : the story of practice. Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Domus Magazine (2016). "Now architects work on fragments and lost total control. So dialogue becomes a working tool". Juan Herreros #oslotriennale @AfterBelonging. 2016. Tilgjengelig: https://twitter.com/DomusWeb (nedlastet: 09.09.2016).

Eikseth, Barbro Grude (1997). Fra amatør til arkitekt : en studie av åtte arkitektstudenters profesjonaliseringsprosess. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Sammendrag av doktorgradsprosjektet "Arkitekter i emning"

Avhandlingen Arkitekter i emning. Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009-2012 er en kvalitativ undersøkelse av norsk arkitektutdanning sett i et samfunnsrelatert perspektiv. Prosjektet undersøker hvilke former for profesjonsforståelse man kan finne i dagens arkitektutdanning, og hvordan disse forståelsene står i forhold til krav og forventninger i arkitektpraksis når det gjelder dialog og samhandling mellom arkitekt og andre aktører, som brukere og oppdragsgivere. Prosjektet har et tverrfaglig teoritilfang og trekker på perspektiver fra profesjonsteori, arkitektur- og designteori, pedagogikk og kunst- og designdidaktikk. Begrepet profesjon forstås her vidt og omfatter både praktiske og teoretiske dimensjoner av faget.

Nøkkelbegrepet profesjonsforståelse er den enkeltes tolkning av sin oppgave som arkitekt, formet av forhold knyttet til dimensjonene makt, identitet og kunnskap. Ulike profesjonsforståelser reflekterer ulike verdier og ulike tilnærminger til arkitektur. Begrepet er inspirert av profesjonsforskning innenfor musikk og musikkpedagogikk og utvikles i avhandlingen som et analytisk redskap for refleksjon rundt utdanning og praksis i en arkitektfaglig kontekst.

Avhandlingen tar for seg profesjonsforståelser både på institusjonsnivå, gjennom undersøkelser ved de ulike arkitektutdanningene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og Bergen arkitekthøgskole (BAS), og på individnivå, gjennom et dybdestudium knyttet til fem utvalgte avgangsstudenter ved AHO og deres masterarbeider. Det gjøres også undersøkelser ved designutdanningen ved AHO, som setter trekk ved arkitektutdanningen i perspektiv. 

Avhandlingens forskningsmateriale består av studieplaner og andre relevante dokumenter knyttet til utdanningenes undervisning, av studentintervjuer og diplomprosjekter samt av sensorers diplomgjennomganger og -forelesninger. Den viktigste delen av forskningsmaterialet er innhentet i perioden 2009–2012 og komplettert i 2015. I bearbeidelsen av materialet er det gjort bruk av kvalitative, fortolkende forskningsmetoder, hvor tekstanalyse av transkriberte intervjuer, forelesninger og diplomgjennomganger står sentralt.

Avhandlingen ble ferdigstilt og innlevert til bedømmelse ved AHO i januar 2017. Om disputasen her

Trenger en mer offensiv arkitektrolle

Publisert innlegg på blogg.doga.no: Innspill til Norsk design- og arkitektursenter (DOGA)

På bakgrunn av Norsk design og arkitektursenter (DOGA) sitt debattmøtet 10. november er det grunn til å være optimistisk på vegne av designfaget. 

Design thinking er i ferd med å etablere seg både i offentlig og privat sektor gjennom bl.a. tjeneste- og forretningsdesign. Det å sette menneskers behov i sentrum og ”forstå problemet” viser seg å ha et stort potensial i å skape nye innovative og bærekraftige produkter og løsninger – som til og med kan vise seg å være lønnsomme.

Hva så med arkitektene? I løpet av møtet kom det frem at arkitektfaget ikke er fullt like mye på offensiven overfor samfunn og næringsliv som designerne. Arkitektbedriftene påpekte tvert imot at arkitektene har mistet innflytelse i byggenæringen, og tidligere rektor ved AHO, Karl Otto Ellefsen, erkjente at arkitektene har trukket seg tilbake til det de behersker – i kontrast til designere, som nærmest har grenseløse ambisjoner på designfagets vegne.

Hva skyldes denne mentalitetsforskjellen mellom de to fagene? Arkitektur innebærer riktignok mer omfattende og komplekse prosesser som ofte strekker seg over lenger tid, og som er tettere sammenvevd med økonomiske, politiske og samfunnsmessige strukturer. Hele forklaringen ligger likevel ikke her. Designeres og arkitekters kunnskaper, holdninger og tilnærmingsmåter påvirkes i stor grad av utdanningenes innhold og utforming.

I mitt pågående doktorgradsarbeid om dagens arkitektutdanning har jeg et skråblikk også på hva som skjer innenfor designfaget på AHO. Den mest slående ulikheten mellom de to utdanningene er graden av nærhet mellom utdanning og praksis, mellom tegnesal og den virkelige verden. Dette gir seg uttrykk både i studentenes valg av oppgaver og deres tilnærmingsmåter i prosjektene. Designstudentene er i aktiv dialog med brukere og ulike eksterne aktører, og inntar en mer dynamisk rolle i forhold til omverdenen enn man vanligvis ser hos arkitektstudentene, som på sin side oftere legger større vekt på individualitet og kunstneriske aspekter. Designstudentene gjør også gjerne sine masteroppgaver i mer eller mindre forpliktende samarbeid med eksisterende bedrifter og organisasjoner, noe som er med på å sikre samfunnsmessig relevans, og som bidrar til at fagmiljøet raskt fanger opp nye tendenser.

Hvordan kan DOGA bidra til å styrke arkitektenes rolle og relevans? Senteret har allerede gjort to viktige ting: Det ene er selve sammenslåingen mellom Norsk Designråd og Norsk Form. Gjennom den kan design og arkitektur, som har store faglige fellestrekk, men ulike tradisjoner og kulturer, lære av hverandre. Nye, interessante koblinger og faglige tilnærminger vil med dette kunne oppstå. Det andre er å søke bredt etter kunnskap om og inspirasjon til hvordan DOGA kan bli mest mulig relevant for sine målgrupper og samfunnet som helhet.

I det videre må DOGA synliggjøre arkitektenes unike kompetanse og være pådriver i å utvikle arkitektfaget i en mer offensiv retning, i samarbeid med arkitektutdanningene, fagorganisasjonene og andre relevante miljøer i privat og offentlig sektor. DOGA må være en uavhengig stemme som stiller de kloke spørsmålene og som formidler de gode eksemplene. Det er allerede interessante ting på gang; i disse dager etableres bl.a. TRANSark ved arkitektutdanningen ved NTNU, et senter som gjennom forskning på nye undervisningsmetoder skal bidra til en utdanning som bedre kan ruste arkitektene til å bidra til å løse fremtidens samfunnsutfordringer.