Intervju i Arkitektnytt

Jeg møtte Arkitektnytt for å oppsummere mine viktigste funn fra doktorgradsarbeidet om norsk arkitektutdanning. Les intervjuet i Arkitektnytt

Arkitektutdanning, kommunikasjon og samhandling i arkitektfaget

Foto: AHO

                                        
Arkitektutdanningen har blitt omtalt som en ”black box”, som studentene går inn i som lekfolk og ut av som arkitekter, uten helt å vite hva som skjedde underveis. Denne ”svarte boksen” har jeg selv vært inne i, og det tente tidlig min interesse for de prosessene som foregår her. Da jeg var arkitektstudent i 1990-årene, ble jeg oppmerksom på at det vi lærte var god arkitektur, ikke nødvendigvis samsvarte med omverdenens vurdering. Hvordan kan man ha så ulik oppfatning av hva som er god arkitektur? Er det en kløft mellom fagfolk og lekfolk, og hva består denne kløften i så fall i? Disse spørsmålene ville jeg finne nærmere ut av, og de dannet utgangspunkt for mitt avsluttende diplomarbeid ved NTNU, med tittel Fra amatør til arkitekt : en studie av åtte arkitektstudenters profesjonaliseringsprosess (Eikseth 1997). Ettersom utdanningen er det som skiller lekfolk fra fagfolk, mente jeg det måtte være interessant å undersøke hva som egentlig skjer med oss i løpet av arkitektstudiet, for slik å komme nærmere noen svar på spørsmålene over. Jeg hadde selv opplevd at årene som arkitektstudent hadde endret mitt syn på arkitektur ganske sterkt. Gjennom samtaler og diskusjoner med fire førsteårs-studenter og fire diplomstudenter fra arkitektstudiet på NTNU, både individuelt og i gruppe, kunne jeg få et grunnlag til å si noe om studentenes arkitektfaglige idealer og kunnskaper og hvordan disse utvikles og transformeres i løpet av studiet.

Økt kunnskap om arkitektur, blant annet om ulike materialer, konstruksjonsprinsipper, arkitektoniske virkemidler, formuttrykk og arkitekturhistorisk utvikling, gjør naturligvis at arkitekter ser omgivelsene med litt andre øyne enn vanlige folk. Men jeg fant at økt teorikunnskap alene ikke kunne forklare en eventuell kløft mellom fagfolk og lekfolk fullt ut. Da jeg fulgte førsteklassestudentene gjennom første semester, så jeg at deres idealer endret seg i større eller mindre grad, og interessant nok mer eller mindre bevisst. Undersøkelsen viste at studentene ervervet seg en bestemt fortrolighet med faget, dets tradisjon og arbeidsformer, som er vanskelig å sette ord på. Gjennom prosjektarbeid og veiledning på tegnesalen, ekskursjoner og forelesninger utviklet studentene gradvis et nytt repertoar av eksempler på ”god arkitektur”, et sett av forbilder som de ble kjent med i undervisningen. At man vurderer arkitektur ulikt, kan derfor komme av at man har ulik kunnskap om arkitektur, ulikt repertoar av arkitekturerfaringer og/eller ulike betraktningsmåter, dvs. ulik forståelse av hva en bygning ”er”. En bygning kan forstås som ”funksjonell innretning”, ”arkitektonisk verk” og ”økonomisk investering”, og den kan være uttrykk for identitet og verdier, som kan være forskjellige fra arkitektens.

Arkitektarbeid som "sense-making"

Mye har skjedd siden min undersøkelse ved NTNU, både i arkitektutdanningen og i samfunnet. Kløften mellom fagfolk og lekfolk er ikke like tydelig; det er økt kunnskap og interesse for arkitektur i befolkningen, og arkitektutdanningen er mer mangfoldig når det gjelder tilnærmingsmåter, idealer og perspektiver. Men arkitektprofesjonens kommunikasjon med omverdenen har ikke blitt mindre viktig. Demokratisk brukermedvirkning krever dialog om fellesskapets verdier og behov. Ny informasjonsteknologi og økt utdanningsnivå i befolkningen har skapt mer krevende brukere, og færre bøyer seg lydig for autoritetene. Arkitekter står dessuten med ett bein i kunstens verden og skal samtidig møte praktiske og økonomiske krav fra mange hold: fra byggherrer, brukere, samarbeidspartnere, entreprenører, beslutningstakere og et allment publikum.

            

Arkitektur er et resultat av komplekse prosesser, en balansekunst som krever utstrakt samarbeid og kommunikasjon mellom arkitekt og mange ulike aktører. Disse dimensjonene ved faget har blitt viktigere de siste tiårene, idet arkitektarbeidet og byggebransjen har gjennomgått store strukturelle endringer i retning globalisering, økt spesialisering, oppdeling og fragmentering av planleggings- og prosjekteringsprosessene og tøffere økonomi- og markedsstyring. Mange flere aktører er involvert i frembringelsen av arkitektur enn før, og hverdagen for den gjengse arkitekt byr ofte på en opplevelse av svekket posisjon og innflytelse. Både i privat og offentlig sektor har det vokst frem flere profesjonelle oppdragsgivere som stiller omfattende og spesifiserte krav til arkitektens arbeid. Økte krav til arkitekten øker behovet for å tydeliggjøre og skape forståelse for hvilke kvaliteter arkitekten ivaretar. Som den anerkjente spanske arkitekten Juan Herreros uttalte på Oslo Arkitekturtriennale i september 2016: ”Now architects work on fragments and lost total control. So dialogue becomes a working tool” (Domus magazine 2016).

Den amerikanske arkitekturforskeren Dana Cuff er nettopp opptatt av arkitektfaget som en sense making-aktivitet i boken Architecture : the story of practice (1991). Gjennom feltarbeid, intervjuer, historiske analyser, litteraturstudier og konkrete kasusstudier har hun gjort en omfattende undersøkelse av amerikanske arkitekters daglige arbeid. Den viktigste observasjonen hun gjorde, var at arkitekturproduksjon er en sosial prosess. Dette bryter med den tradisjonelle forståelsen av design som en aktivitet som skjer ved tegnebordet. ”From office staffing to client relations, from telephone calls to negotiating a contract – all relevant activities become part of design” (Cuff 1991, s. 248). Hun fant også at mens arkitekter visste mye om den avgjørende delen av ”drawing board design”, var det en utbredt uvitenhet om ”the social art of design”, som handler om ”sense making”.

Kommunikasjon og samhandling i arkitektfaget

Ifølge Cuff er kommunikasjon mellom arkitekt og andre aktører avgjørende både for det ferdige resultatet og hvordan det oppfattes av brukere og et offentlig publikum. I et slikt perspektiv kan det synes opplagt at kommunikasjon og samhandling er et viktig kompetanseområde for arkitekter. Visuelle fremstillingsmåter har tradisjonelt vært, og er, arkitektens styrke. Men hvordan når disse ut til ikke-arkitekter, og hvordan står dagens arkitekter rustet med hensyn til verbal kommunikasjonskompetanse, som er så vesentlig i dialogen med klienter, samarbeids­partnere, brukere og et offentlig publikum? Hvordan behandles dette temaet i utdanningen? Disse spørsmålene er utgangspunktet for min doktorgradsavhandling Arkitekter i emning. Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009–2012.

Kommunikasjon er imidlertid ikke bare et spørsmål om effektiv informasjon og overbevisende beskrivelser og presentasjoner. Like viktig er det å kunne lytte til oppdragsgivere og brukere, å forhandle og å legge til rette for gode designprosesser. Samarbeid krever også gjensidig forståelse og respekt. Gode kommunikasjons- og samarbeidsevner handler dermed både om menneske- og prosesskunnskap og gode kommunikasjonsverktøy, men også om verdier og holdninger. I avhandlingen ønsker jeg derfor å undersøke hvilke kunnskaper, holdninger og verdier arkitektstudenter tar med seg fra arkitektutdanningen ut i arbeidslivet, sett i forhold til krav og behov knyttet til dialog og samhandling med oppdragsgivere, samarbeidspartnere og brukere. Et nøkkelbegrep her er profesjonsforståelse, et begrep hentet fra profesjonsforskning innenfor musikkfaget og musikkpedagogikk (Angelo 2012), som i avhandlingen utvikles som et analytisk redskap for refleksjon rundt utdanning og praksis i arkitektfaget. Profesjonsforståelse er den enkeltes grunnleggende oppfattelse av sin oppgave som arkitekt, formet av forhold knyttet til dimensjonene makt, identitet og kunnskap. Ulike profesjonsforståelser reflekterer ulike verdier og ulik tilnærming til arkitektur. Den enkeltes profesjonsforståelse kan endre seg over tid ut fra bevegelser i en eller flere av de nevnte tre dimensjonene.

(Utdrag fra avhandlingens kapittel 1. Hele avhandlingen kan leses her: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2448258). Mer om disputasen her

Referanser

Angelo, Elin (2012). Profesjonsforståelser i instrumentalpedagogiske praksiser. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Cuff, Dana (1991). Architecture : the story of practice. Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Domus Magazine (2016). "Now architects work on fragments and lost total control. So dialogue becomes a working tool". Juan Herreros #oslotriennale @AfterBelonging. 2016. Tilgjengelig: https://twitter.com/DomusWeb (nedlastet: 09.09.2016).

Eikseth, Barbro Grude (1997). Fra amatør til arkitekt : en studie av åtte arkitektstudenters profesjonaliseringsprosess. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Sammendrag av doktorgradsprosjektet "Arkitekter i emning"

Avhandlingen Arkitekter i emning. Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009-2012 er en kvalitativ undersøkelse av norsk arkitektutdanning sett i et samfunnsrelatert perspektiv. Prosjektet undersøker hvilke former for profesjonsforståelse man kan finne i dagens arkitektutdanning, og hvordan disse forståelsene står i forhold til krav og forventninger i arkitektpraksis når det gjelder dialog og samhandling mellom arkitekt og andre aktører, som brukere og oppdragsgivere. Prosjektet har et tverrfaglig teoritilfang og trekker på perspektiver fra profesjonsteori, arkitektur- og designteori, pedagogikk og kunst- og designdidaktikk. Begrepet profesjon forstås her vidt og omfatter både praktiske og teoretiske dimensjoner av faget.

Nøkkelbegrepet profesjonsforståelse er den enkeltes tolkning av sin oppgave som arkitekt, formet av forhold knyttet til dimensjonene makt, identitet og kunnskap. Ulike profesjonsforståelser reflekterer ulike verdier og ulike tilnærminger til arkitektur. Begrepet er inspirert av profesjonsforskning innenfor musikk og musikkpedagogikk og utvikles i avhandlingen som et analytisk redskap for refleksjon rundt utdanning og praksis i en arkitektfaglig kontekst.

Avhandlingen tar for seg profesjonsforståelser både på institusjonsnivå, gjennom undersøkelser ved de ulike arkitektutdanningene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og Bergen arkitekthøgskole (BAS), og på individnivå, gjennom et dybdestudium knyttet til fem utvalgte avgangsstudenter ved AHO og deres masterarbeider. Det gjøres også undersøkelser ved designutdanningen ved AHO, som setter trekk ved arkitektutdanningen i perspektiv. 

Avhandlingens forskningsmateriale består av studieplaner og andre relevante dokumenter knyttet til utdanningenes undervisning, av studentintervjuer og diplomprosjekter samt av sensorers diplomgjennomganger og -forelesninger. Den viktigste delen av forskningsmaterialet er innhentet i perioden 2009–2012 og komplettert i 2015. I bearbeidelsen av materialet er det gjort bruk av kvalitative, fortolkende forskningsmetoder, hvor tekstanalyse av transkriberte intervjuer, forelesninger og diplomgjennomganger står sentralt.

Avhandlingen ble ferdigstilt og innlevert til bedømmelse ved AHO i januar 2017. 

Se omtale av prosjektet på AHO sine nettsider her.

Trenger en mer offensiv arkitektrolle

Publisert innlegg på blogg.doga.no: Innspill til Norsk design- og arkitektursenter (DOGA)

På bakgrunn av Norsk design og arkitektursenter (DOGA) sitt debattmøtet 10. november er det grunn til å være optimistisk på vegne av designfaget. 

Design thinking er i ferd med å etablere seg både i offentlig og privat sektor gjennom bl.a. tjeneste- og forretningsdesign. Det å sette menneskers behov i sentrum og ”forstå problemet” viser seg å ha et stort potensial i å skape nye innovative og bærekraftige produkter og løsninger – som til og med kan vise seg å være lønnsomme.

Hva så med arkitektene? I løpet av møtet kom det frem at arkitektfaget ikke er fullt like mye på offensiven overfor samfunn og næringsliv som designerne. Arkitektbedriftene påpekte tvert imot at arkitektene har mistet innflytelse i byggenæringen, og tidligere rektor ved AHO, Karl Otto Ellefsen, erkjente at arkitektene har trukket seg tilbake til det de behersker – i kontrast til designere, som nærmest har grenseløse ambisjoner på designfagets vegne.

Hva skyldes denne mentalitetsforskjellen mellom de to fagene? Arkitektur innebærer riktignok mer omfattende og komplekse prosesser som ofte strekker seg over lenger tid, og som er tettere sammenvevd med økonomiske, politiske og samfunnsmessige strukturer. Hele forklaringen ligger likevel ikke her. Designeres og arkitekters kunnskaper, holdninger og tilnærmingsmåter påvirkes i stor grad av utdanningenes innhold og utforming.

I mitt pågående doktorgradsarbeid om dagens arkitektutdanning har jeg et skråblikk også på hva som skjer innenfor designfaget på AHO. Den mest slående ulikheten mellom de to utdanningene er graden av nærhet mellom utdanning og praksis, mellom tegnesal og den virkelige verden. Dette gir seg uttrykk både i studentenes valg av oppgaver og deres tilnærmingsmåter i prosjektene. Designstudentene er i aktiv dialog med brukere og ulike eksterne aktører, og inntar en mer dynamisk rolle i forhold til omverdenen enn man vanligvis ser hos arkitektstudentene, som på sin side oftere legger større vekt på individualitet og kunstneriske aspekter. Designstudentene gjør også gjerne sine masteroppgaver i mer eller mindre forpliktende samarbeid med eksisterende bedrifter og organisasjoner, noe som er med på å sikre samfunnsmessig relevans, og som bidrar til at fagmiljøet raskt fanger opp nye tendenser.

Hvordan kan DOGA bidra til å styrke arkitektenes rolle og relevans? Senteret har allerede gjort to viktige ting: Det ene er selve sammenslåingen mellom Norsk Designråd og Norsk Form. Gjennom den kan design og arkitektur, som har store faglige fellestrekk, men ulike tradisjoner og kulturer, lære av hverandre. Nye, interessante koblinger og faglige tilnærminger vil med dette kunne oppstå. Det andre er å søke bredt etter kunnskap om og inspirasjon til hvordan DOGA kan bli mest mulig relevant for sine målgrupper og samfunnet som helhet.

I det videre må DOGA synliggjøre arkitektenes unike kompetanse og være pådriver i å utvikle arkitektfaget i en mer offensiv retning, i samarbeid med arkitektutdanningene, fagorganisasjonene og andre relevante miljøer i privat og offentlig sektor. DOGA må være en uavhengig stemme som stiller de kloke spørsmålene og som formidler de gode eksemplene. Det er allerede interessante ting på gang; i disse dager etableres bl.a. TRANSark ved arkitektutdanningen ved NTNU, et senter som gjennom forskning på nye undervisningsmetoder skal bidra til en utdanning som bedre kan ruste arkitektene til å bidra til å løse fremtidens samfunnsutfordringer.

Stygt eller pent?

Av Barbro Grude Eikseth, publisert i Dagbladet, 1. juli 2011

I kommentaren "Hinsides stygt og pent" i Dagbladet 18. juni retter Kjetil Rolness tungt skyts mot arkitektstanden. Foranledningen var tildelingen av statens Byggeskikkpris til Hamsunsenteret på Hamarøy (Steven Holl Architects og LY arkitekter as), som i fjor ble kåret til Norges fjerde styggeste bygg av "folket" i NRKs konkurranse om Norges styggeste bygg. Bygget er altså stygt, konkluderer Rolness og mener begrunnelsen for utdelingen av Byggeskikkprisen er "like vilkårlig som arkitekturen".

Kløften mellom arkitektureksperter og "folket" som Rolness peker på, kjenner vi igjen fra liknende debatter innenfor andre kunstfelt. Men i motsetning til andre kunstuttrykk er arkitektur oftest et offentlig anliggende. Arkitekter og planleggere er dermed i langt større grad forpliktet til å gå i dialog med brukere og en bredere offentlighet. Så langt er vi nok enige. Men en slik dialog krever at partene viser åpenhet for den andres perspektiver, og at man setter seg inn i det man skal mene noe om. På hvilket grunnlag skjedde kåringen i NRKs konkurranse? Skal man vurdere et bygg, bør man oppleve det i full, tredimensjonal skala for å kunne ta stilling til dets kvaliteter.

På samme måte som de færreste feller dommer over menneskers kvaliteter ut fra førsteinntrykk og ytre utseende, bør man ikke vurdere arkitektur bare ut fra fasade og ytre form. Et viktig spørsmål blir derfor: Hvor mange hadde besøkt Hamsunsenteret av dem som gav sin stemme i NRKs konkurranse? To av juryens tre medlemmer hadde i alle fall ikke vært der. En av dem uttalte til og med følgende til NRK: "Folk som har vært der sier det er fantastisk, spesielt inne i bygget". Akkurat. "Men det er ikke pent", fortsatte hun. Nei vel.

Hamsunsenterets sterke og utradisjonelle form både provoserer og begeistrer. I andre byggeoppgaver kan det være riktig med et mer dempet uttrykk som i større grad tilpasser seg eksisterende bebyggelse. Hvilken funksjon bygget skal ha, plassering og hvilken rolle det skal ha i lokal- og storsamfunnet, bør gi viktige føringer for slike valg. Hamsunsenteret er ramme for formidling av verdensforfatteren Knut Hamsuns liv og forfatterskap. Det har tilført det lille tettstedet ny dynamikk med økt oppmerksomhet og besøk, og viktigst, bygningen omfavnes nå av lokalbefolkningen. Det viser at oppfattelsen av arkitektur ikke er statisk, men stadig i utvikling. I alle fall for dem som er åpne og villige til å sette seg inn i noe de ikke umiddelbart forstår.

Arkitektrollen inn i en ny tid

Av Barbro Grude Eikseth, publisert i Arkitektnytt, Nr. 3 (2011), s. 14


Arkitektrollen inn i en ny tid

”Trenger vi arkitekten?” var et av spørsmålene som ble stilt da arkitektrollen skulle under lupen på Litteraturhuset i Oslo tre lørdager i januar og februar. Spørsmålet er ikke om vi trenger arkitekten, men ”hvilke arkitekter trenger vi?”.

Temaet er brennaktuelt i en tid hvor arkitektarbeidet og byggebransjen gjennomgår store strukturelle endringer, og hvor hverdagen for den gjengse arkitekt ofte byr på opplevelse av svekket posisjon og innflytelse.

Under debattene var det flere som understreket at arkitektene nå må være våkne og ikke tape ytterligere terreng i forhold til tilstøtende profesjoner, men være på banen og erobre nye arenaer hvor vi får brukt vår kompetanse.

Arkitektutdanningene spiller en viktig rolle her, frigjort fra markedets beinharde virkelighet og knappe marginer. Det er derfor verdt å merke seg at rektor for Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Karl Otto Ellefsen, i et av samtalemøtene uttalte at det ut fra diplomprosjektene kan synes som at arkitektstudentene på AHO er i ferd med å smalne inn sitt virkefelt og ikke utvide det, til forskjell fra industridesignstudentene ved samme skole, som er ”flinkere til å forme seg etter de vindene som blåser”.

Dette utsagnet stemmer godt med det jeg har funnet i mitt pågående doktorgradsarbeid om dagens arkitektutdanning i Norge, hvor jeg også har et skråblikk på hva som skjer innenfor industridesignfaget. Det som er interessant, er at disse to utdanningene holder til vegg i vegg, ved samme institusjon. Hva er det som skaper de store forskjellene mellom studentene som uteksamineres ved de to studieløpene? En sammenlikning mellom de to profesjonene skal selvsagt ikke trekkes for langt; industridesignfaget har tradisjonelt hatt et annet kommersielt driv enn arkitektfaget, med fokus på masseproduksjon av produkter i liten skala. Arkitektur er mer stedspesifikk, har oftest et lengre tidsperspektiv og er tettere sammenvevd med samfunnsmessige strukturer. På en annen side: Handler ikke de to fagene grunnleggende om det samme, nemlig å utforme nye løsninger i et vekselspill mellom analyse og kreativ problemløsning i dialog med ulike aktører?

Ut fra mitt forskningsmateriale, som blant annet består av diplomgjennomganger og -forelesninger på AHO, ser jeg at den mest slående ulikheten mellom de to studiene er graden av nærhet mellom utdanning og praksis, mellom tegnesal og den virkelige verden.  Dette gir seg uttrykk både i studentenes valg av oppgaver, deres tilnærmingsmåter til prosjektene og i deres holdning til omverden. Dette henger, slik jeg ser det, nøye sammen med innholdet i utdanningen, som former studentenes tolkning av egen rolle som profesjonsutøver og graden av dialog og utveksling med samfunnet og de menneskene de skal virke for.

Her er det viktig å understreke at studentene på ingen måte er noen homogen gruppe, tvert imot, det finnes mange ulike faglige tilnærmingsmåter blant studentene, på samme måte som man finner ulike faglige posisjoner og tilnærminger blant lærerne. Men jeg ser likevel at overraskende mange av diplomstudentene på AHO inntar en arkitektrolle hvor det først og fremst er individualitet og fri kunstnerisk utfoldelse som spilles ut, og hvor inspirasjon og relevans hentes fra studenten selv, heller enn fra ytre krav og behov. Fokus er på interne arkitektfaglige spørsmål, mens det er mindre interesse for samfunnsmessige, sosiale spørsmål.

En av arkitektursensorene jeg fulgte i forbindelse med prosjektet, påpekte i sin oppsummerende forelesning at det virker som om mange av studentene har et ”distansert forhold til den verden man lever i, og at man har en slags motstand mot den.” En slik motstand kan tolkes som et uttrykk for en frykt for eksterne krefter og kommersialisme, som bringer med seg et slags ”faglig forfall” som faget må kjempe mot.

På industridesignutdanningen er bildet et annet. Her er studentene i tettere kontakt med reelle oppdragsgivere og miljøer. Diplomoppgavene tar opp aktuelle problemstillinger, ofte i mer eller mindre forpliktende samarbeid med eksisterende bedrifter og organisasjoner, noe som er med på å sikre oppgavene samfunnsmessig relevans. Ofte er det heller ikke det klassiske designobjektet studentene tar for seg, men i økende grad utvikling av interaktive produkter, tjenester og opplevelser, og oppgaver som reflekterer over designerens redskaper og metoder. I utviklingen av prosjektene er de i aktiv dialog med brukere og ulike eksterne aktører, og inntar en mer dynamisk rolle i forhold til omverdenen enn man vanligvis ser hos arkitektstudentene. De har en offensiv holdning til ytre krav og behov, og utvikler med dette en større fleksibilitet og åpenhet til omverdenen, og fanger raskt opp nye tendenser i samfunnet. De kommersielle sidene ved industridesignfaget er trolig en viktig drivkraft for en slik åpenhet overfor markedet. Men det er interessant å se at studentene gjerne bruker sin markedsinnsikt til å løse oppgaver med stor grad av samfunnsansvar, særlig knyttet til bærekraft.

Arkitektfaget kan betraktes både som en akademisk disiplin, med fokus på interne problemstillinger, fagkritikk og forskning, og som profesjon, hvor arkitektfagets mer profesjonelle og yrkesmessige aspekter står i fokus. Mens utdanningen gir studentene en unik mulighet til å dyrke fagets eksperimentelle og akademiske sider, vil mye av profesjonskunnskapen nødvendigvis måtte læres i praksis. Forholdet mellom utdanning og praksis og hva som skal inn i arkitektutdanningen, er et diskusjonstema som pågår kontinuerlig, og som neppe noen gang vil finne sitt endelige svar. Det som er sikkert, er at utdanningens utforming påvirker de kunnskapene og holdninger studentene utvikler.  Arkitektfaget, forstått både som disiplin og profesjon, må balanseres og ikke sees som adskilt. Faget henter sin legitimitet ut fra hvordan vi ivaretar vårt samfunnsmandat.

Fra AHO kommer det begavede arkitekter i tradisjonen etter Sverre Fehn, arkitekter som er med på å sette norsk arkitektur på kartet internasjonalt. Denne tradisjonen må ivaretas også i årene fremover. Men dersom arkitektene skal styrke sin posisjon og innflytelse i større deler av byggenæringen, er det et spørsmål om det ikke er behov for å utvide det faglige fokuset i arkitektutdanningen og gi de neste generasjonene arkitekter et større repertoar av oppgaver og tilnærminger til faget. Her kan vi kanskje lære noe av industridesignutdanningen. Spørsmålet er ikke om vi trenger arkitekten, men heller hvilke arkitekter vi trenger. For vi trenger arkitekter i ulike roller i hele bredden av faget, både i offentlig og privat sektor, arkitekter med sterk faglig forankring, kombinert med fleksibilitet, prosesskunnskap og våkenhet for samfunnsendringer.

Artikkel om arkitekters kommunikasjon

Av Barbro Grude Eikseth, publisert i Arkitektnytt, Nr. 5 (2010), s. 18-19

Kunnskapen forblir uartikulert

"Gode arkitekter - dårlig kommunikasjon” slo Erling Dokk Holm fast etter å ha undersøkt websidene til tyve ledende norske arkitektkontorer. I en tid der det å kommunisere effektivt, og overfor mange ulike aktører, har økende betydning blir det stadig viktigere for oss som arkitekter å lære å nå ut. 

Det kan være nyttig å se nærmere på Dokk Holms påstand. Ikke minst for å unngå å bekrefte hans kritikk. -Hva lærer for eksempel kommende arkitekter om kommunikasjon med ulike målgrupper? I arkitektskolenes studieplaner finner vi lite som spesifikt fokuserer på utadrettet kommunikasjon. Ser vi videre på den rådende pedagogiske modellen i arkitektutdanningene– mesterlæremodellen, bidrar heller ikke den til styrking av arkitekters kommunikasjonsevne overfor omverden. Snarere tvert imot. Undervisningen er i stor grad organisert rundt ”mesteren”, en utøvende arkitekt eller en gruppe arkitekter, som veileder studentene mens de arbeider med sine prosjektoppgaver. Læringen foregår i hovedsak "by doing", og gjennom kjennskap til sentrale arkitektureksempler presentert på forelesninger og ekskursjoner. Her skiller arkitektutdanningen seg fra fag der læringen foregår gjennom bøker, artikler, teoriforelesninger og så videre.

Arkitektfagets sterke innslag av skjønn og praktiske ferdigheter, som best uttrykkes gjennom handlinger, eksempler og vurderinger, forklarer hvorfor mesterlæren står sterkt i arkitektutdanningen. Men når undervisningen er orientert nettopp rundt handling forblir mye kunnskap uartikulert. I den faglige dialogen på tegnesalene blir mye liggende implisitt av verdier, holdninger og normer. Slik ”naturaliseres” vurderinger og verdinormer, og blir i liten grad utsatt for dyptgående kritikk eller refleksjon.

Det er rimelig å anta at den implisitte måten arkitektstudentene lærer å kommunisere om arkitektur på av lærerne og hverandre på tegnesalen adopteres og overføres videre, også i praksis. Kanskje dette kan forklare hvorfor noen arkitekter lager websider med ”en masse stilige bilder av bygg, som flyter over sidene akkompagnert av skriftlige beskjeder som ingen kan skjønne, hvis de selv ikke er arkitekter” (Dokk Holm, Dagens Næringsliv 15.06.09).

Mesterlæren vil og bør fortsatt ha en sentral plass på arkitektskolene, men bør balanseres bedre med undervisning som fremmer kritisk analyse og teoretisk refleksjon. Dersom prosjektene på tegnesalen også tar inn flere aspekter ved virkeligheten enn det gjøres i dag, kanskje gjennom et samarbeid mellom skolene og reelle byggherrer og brukere, vil studentene kunne få verdifull erfaring og trening innenfor kommunikasjon, forhandling og formidling. Grunnleggende kunnskaper innen visuell og verbal retorikk vil kunne gi studentene økt presisjon og gjennomslagskraft.

Artikkelen er basert på en lengre, vitenskapelig artikkel publisert i FORMakademisk, Vol 2, Nr. 1 (2009) https://journals.hioa.no/index.php/formakademisk/article/view/60