søndag 10. juli 2011

Stygt eller pent?

Av Barbro Grude Eikseth, publisert i Dagbladet, 1. juli 2011

I kommentaren "Hinsides stygt og pent" i Dagbladet 18. juni retter Kjetil Rolness tungt skyts mot arkitektstanden. Foranledningen var tildelingen av statens Byggeskikkpris til Hamsunsenteret på Hamarøy (Steven Holl Architects og LY arkitekter as), som i fjor ble kåret til Norges fjerde styggeste bygg av "folket" i NRKs konkurranse om Norges styggeste bygg. Bygget er altså stygt, konkluderer Rolness og mener begrunnelsen for utdelingen av Byggeskikkprisen er "like vilkårlig som arkitekturen".

Kløften mellom arkitektureksperter og "folket" som Rolness peker på, kjenner vi igjen fra liknende debatter innenfor andre kunstfelt. Men i motsetning til andre kunstuttrykk er arkitektur oftest et offentlig anliggende. Arkitekter og planleggere er dermed i langt større grad forpliktet til å gå i dialog med brukere og en bredere offentlighet. Så langt er vi nok enige. Men en slik dialog krever at partene viser åpenhet for den andres perspektiver, og at man setter seg inn i det man skal mene noe om. På hvilket grunnlag skjedde kåringen i NRKs konkurranse? Skal man vurdere et bygg, bør man oppleve det i full, tredimensjonal skala for å kunne ta stilling til dets kvaliteter.

På samme måte som de færreste feller dommer over menneskers kvaliteter ut fra førsteinntrykk og ytre utseende, bør man ikke vurdere arkitektur bare ut fra fasade og ytre form. Et viktig spørsmål blir derfor: Hvor mange hadde besøkt Hamsunsenteret av dem som gav sin stemme i NRKs konkurranse? To av juryens tre medlemmer hadde i alle fall ikke vært der. En av dem uttalte til og med følgende til NRK: "Folk som har vært der sier det er fantastisk, spesielt inne i bygget". Akkurat. "Men det er ikke pent", fortsatte hun. Nei vel.

Hamsunsenterets sterke og utradisjonelle form både provoserer og begeistrer. I andre byggeoppgaver kan det være riktig med et mer dempet uttrykk som i større grad tilpasser seg eksisterende bebyggelse. Hvilken funksjon bygget skal ha, plassering og hvilken rolle det skal ha i lokal- og storsamfunnet, bør gi viktige føringer for slike valg. Hamsunsenteret er ramme for formidling av verdensforfatteren Knut Hamsuns liv og forfatterskap. Det har tilført det lille tettstedet ny dynamikk med økt oppmerksomhet og besøk, og viktigst, bygningen omfavnes nå av lokalbefolkningen. Det viser at oppfattelsen av arkitektur ikke er statisk, men stadig i utvikling. I alle fall for dem som er åpne og villige til å sette seg inn i noe de ikke umiddelbart forstår.

Arkitektrollen inn i en ny tid

Av Barbro Grude Eikseth, publisert i Arkitektnytt, Nr. 3 (2011), s. 14


Arkitektrollen inn i en ny tid

”Trenger vi arkitekten?” var et av spørsmålene som ble stilt da arkitektrollen skulle under lupen på Litteraturhuset i Oslo tre lørdager i januar og februar. Spørsmålet er ikke om vi trenger arkitekten, men ”hvilke arkitekter trenger vi?”.

Temaet er brennaktuelt i en tid hvor arkitektarbeidet og byggebransjen gjennomgår store strukturelle endringer, og hvor hverdagen for den gjengse arkitekt ofte byr på opplevelse av svekket posisjon og innflytelse.

Under debattene var det flere som understreket at arkitektene nå må være våkne og ikke tape ytterligere terreng i forhold til tilstøtende profesjoner, men være på banen og erobre nye arenaer hvor vi får brukt vår kompetanse.

Arkitektutdanningene spiller en viktig rolle her, frigjort fra markedets beinharde virkelighet og knappe marginer. Det er derfor verdt å merke seg at rektor for Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Karl Otto Ellefsen, i et av samtalemøtene uttalte at det ut fra diplomprosjektene kan synes som at arkitektstudentene på AHO er i ferd med å smalne inn sitt virkefelt og ikke utvide det, til forskjell fra industridesignstudentene ved samme skole, som er ”flinkere til å forme seg etter de vindene som blåser”.

Dette utsagnet stemmer godt med det jeg har funnet i mitt pågående doktorgradsarbeid om dagens arkitektutdanning i Norge, hvor jeg også har et skråblikk på hva som skjer innenfor industridesignfaget. Det som er interessant, er at disse to utdanningene holder til vegg i vegg, ved samme institusjon. Hva er det som skaper de store forskjellene mellom studentene som uteksamineres ved de to studieløpene? En sammenlikning mellom de to profesjonene skal selvsagt ikke trekkes for langt; industridesignfaget har tradisjonelt hatt et annet kommersielt driv enn arkitektfaget, med fokus på masseproduksjon av produkter i liten skala. Arkitektur er mer stedspesifikk, har oftest et lengre tidsperspektiv og er tettere sammenvevd med samfunnsmessige strukturer. På en annen side: Handler ikke de to fagene grunnleggende om det samme, nemlig å utforme nye løsninger i et vekselspill mellom analyse og kreativ problemløsning i dialog med ulike aktører?

Ut fra mitt forskningsmateriale, som blant annet består av diplomgjennomganger og -forelesninger på AHO, ser jeg at den mest slående ulikheten mellom de to studiene er graden av nærhet mellom utdanning og praksis, mellom tegnesal og den virkelige verden.  Dette gir seg uttrykk både i studentenes valg av oppgaver, deres tilnærmingsmåter til prosjektene og i deres holdning til omverden. Dette henger, slik jeg ser det, nøye sammen med innholdet i utdanningen, som former studentenes tolkning av egen rolle som profesjonsutøver og graden av dialog og utveksling med samfunnet og de menneskene de skal virke for.

Her er det viktig å understreke at studentene på ingen måte er noen homogen gruppe, tvert imot, det finnes mange ulike faglige tilnærmingsmåter blant studentene, på samme måte som man finner ulike faglige posisjoner og tilnærminger blant lærerne. Men jeg ser likevel at overraskende mange av diplomstudentene på AHO inntar en arkitektrolle hvor det først og fremst er individualitet og fri kunstnerisk utfoldelse som spilles ut, og hvor inspirasjon og relevans hentes fra studenten selv, heller enn fra ytre krav og behov. Fokus er på interne arkitektfaglige spørsmål, mens det er mindre interesse for samfunnsmessige, sosiale spørsmål.

En av arkitektursensorene jeg fulgte i forbindelse med prosjektet, påpekte i sin oppsummerende forelesning at det virker som om mange av studentene har et ”distansert forhold til den verden man lever i, og at man har en slags motstand mot den.” En slik motstand kan tolkes som et uttrykk for en frykt for eksterne krefter og kommersialisme, som bringer med seg et slags ”faglig forfall” som faget må kjempe mot.

På industridesignutdanningen er bildet et annet. Her er studentene i tettere kontakt med reelle oppdragsgivere og miljøer. Diplomoppgavene tar opp aktuelle problemstillinger, ofte i mer eller mindre forpliktende samarbeid med eksisterende bedrifter og organisasjoner, noe som er med på å sikre oppgavene samfunnsmessig relevans. Ofte er det heller ikke det klassiske designobjektet studentene tar for seg, men i økende grad utvikling av interaktive produkter, tjenester og opplevelser, og oppgaver som reflekterer over designerens redskaper og metoder. I utviklingen av prosjektene er de i aktiv dialog med brukere og ulike eksterne aktører, og inntar en mer dynamisk rolle i forhold til omverdenen enn man vanligvis ser hos arkitektstudentene. De har en offensiv holdning til ytre krav og behov, og utvikler med dette en større fleksibilitet og åpenhet til omverdenen, og fanger raskt opp nye tendenser i samfunnet. De kommersielle sidene ved industridesignfaget er trolig en viktig drivkraft for en slik åpenhet overfor markedet. Men det er interessant å se at studentene gjerne bruker sin markedsinnsikt til å løse oppgaver med stor grad av samfunnsansvar, særlig knyttet til bærekraft.

Arkitektfaget kan betraktes både som en akademisk disiplin, med fokus på interne problemstillinger, fagkritikk og forskning, og som profesjon, hvor arkitektfagets mer profesjonelle og yrkesmessige aspekter står i fokus. Mens utdanningen gir studentene en unik mulighet til å dyrke fagets eksperimentelle og akademiske sider, vil mye av profesjonskunnskapen nødvendigvis måtte læres i praksis. Forholdet mellom utdanning og praksis og hva som skal inn i arkitektutdanningen, er et diskusjonstema som pågår kontinuerlig, og som neppe noen gang vil finne sitt endelige svar. Det som er sikkert, er at utdanningens utforming påvirker de kunnskapene og holdninger studentene utvikler.  Arkitektfaget, forstått både som disiplin og profesjon, må balanseres og ikke sees som adskilt. Faget henter sin legitimitet ut fra hvordan vi ivaretar vårt samfunnsmandat.

Fra AHO kommer det begavede arkitekter i tradisjonen etter Sverre Fehn, arkitekter som er med på å sette norsk arkitektur på kartet internasjonalt. Denne tradisjonen må ivaretas også i årene fremover. Men dersom arkitektene skal styrke sin posisjon og innflytelse i større deler av byggenæringen, er det et spørsmål om det ikke er behov for å utvide det faglige fokuset i arkitektutdanningen og gi de neste generasjonene arkitekter et større repertoar av oppgaver og tilnærminger til faget. Her kan vi kanskje lære noe av industridesignutdanningen. Spørsmålet er ikke om vi trenger arkitekten, men heller hvilke arkitekter vi trenger. For vi trenger arkitekter i ulike roller i hele bredden av faget, både i offentlig og privat sektor, arkitekter med sterk faglig forankring, kombinert med fleksibilitet, prosesskunnskap og våkenhet for samfunnsendringer.

Artikkel om arkitekters kommunikasjon

Av Barbro Grude Eikseth, publisert i Arkitektnytt, Nr. 5 (2010), s. 18-19

Kunnskapen forblir uartikulert
"Gode arkitekter - dårlig kommunikasjon” slo Erling Dokk Holm fast etter å ha undersøkt websidene til tyve ledende norske arkitektkontorer. I en tid der det å kommunisere effektivt, og overfor mange ulike aktører, har økende betydning blir det stadig viktigere for oss som arkitekter å lære å nå ut. 

Det kan være nyttig å se nærmere på Dokk Holms påstand. Ikke minst for å unngå å bekrefte hans kritikk. -Hva lærer for eksempel kommende arkitekter om kommunikasjon med ulike målgrupper? I arkitektskolenes studieplaner finner vi lite som spesifikt fokuserer på utadrettet kommunikasjon. Ser vi videre på den rådende pedagogiske modellen i arkitektutdanningene– mesterlæremodellen, bidrar heller ikke den til styrking av arkitekters kommunikasjonsevne overfor omverden. Snarere tvert imot. Undervisningen er i stor grad organisert rundt ”mesteren”, en utøvende arkitekt eller en gruppe arkitekter, som veileder studentene mens de arbeider med sine prosjektoppgaver. Læringen foregår i hovedsak "by doing", og gjennom kjennskap til sentrale arkitektureksempler presentert på forelesninger og ekskursjoner. Her skiller arkitektutdanningen seg fra fag der læringen foregår gjennom bøker, artikler, teoriforelesninger og så videre.

Arkitektfagets sterke innslag av skjønn og praktiske ferdigheter, som best uttrykkes gjennom handlinger, eksempler og vurderinger, forklarer hvorfor mesterlæren står sterkt i arkitektutdanningen. Men når undervisningen er orientert nettopp rundt handling forblir mye kunnskap uartikulert. I den faglige dialogen på tegnesalene blir mye liggende implisitt av verdier, holdninger og normer. Slik ”naturaliseres” vurderinger og verdinormer, og blir i liten grad utsatt for dyptgående kritikk eller refleksjon.

Det er rimelig å anta at den implisitte måten arkitektstudentene lærer å kommunisere om arkitektur på av lærerne og hverandre på tegnesalen adopteres og overføres videre, også i praksis. Kanskje dette kan forklare hvorfor noen arkitekter lager websider med ”en masse stilige bilder av bygg, som flyter over sidene akkompagnert av skriftlige beskjeder som ingen kan skjønne, hvis de selv ikke er arkitekter” (Dokk Holm, Dagens Næringsliv 15.06.09).

Mesterlæren vil og bør fortsatt ha en sentral plass på arkitektskolene, men bør balanseres bedre med undervisning som fremmer kritisk analyse og teoretisk refleksjon. Dersom prosjektene på tegnesalen også tar inn flere aspekter ved virkeligheten enn det gjøres i dag, kanskje gjennom et samarbeid mellom skolene og reelle byggherrer og brukere, vil studentene kunne få verdifull erfaring og trening innenfor kommunikasjon, forhandling og formidling. Grunnleggende kunnskaper innen visuell og verbal retorikk vil kunne gi studentene økt presisjon og gjennomslagskraft.

Artikkelen er basert på en lengre, vitenskapelig artikkel publisert i FORMakademisk, Vol 2, Nr. 1 (2009) https://journals.hioa.no/index.php/formakademisk/article/view/60

Artikkel om arkitektutdanningen og arkitekters kommunikasjon med omverdenen

Barbro Grude Eikseth:
Mesterlæremodellen- til hinder for utvikling av arkitekters kommunikasjonskompetanse?

Artikkelen er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet FORMakademisk, Vol 2, Nr 1 (2009). Les hele artikkelen her  https://journals.hioa.no/index.php/formakademisk/article/view/60

Sammendrag:
Denne artikkelen tar for seg hvilken innvirkning arkitektutdanningen har på arkitekters tilnærming til og kompetanse innenfor kommunikasjon. Til tross for at behovet for god kommunikasjon mellom arkitekt og omverden har økt de siste tiårene, er dette foreløpig et lite utviklet kompetanseområde innenfor arkitektfaget. Det ser tvert imot ut til at arkitektprofesjonen fortsatt blir oppfattet som lukket og innadvendt, og at det finnes et potensial til å styrke arkitekters kommunikasjonskompetanse. Artikkelen peker på noen momenter som kan ha bidratt til dette, og argumenterer bl.a. for at arkitektutdanningens form for mesterlære har stor påvirkning på arkitekters kommunikasjon, språk og refleksjon rundt arkitektur.