På bakgrunn av Norsk design og arkitektursenter (DOGA) sitt debattmøtet 10. november er det grunn til å være optimistisk på vegne av designfaget.
Design thinking er i ferd med å etablere seg både i offentlig og privat sektor gjennom bl.a. tjeneste- og forretningsdesign. Det å sette menneskers behov i sentrum og ”forstå problemet” viser seg å ha et stort potensial i å skape nye innovative og bærekraftige produkter og løsninger – som til og med kan vise seg å være lønnsomme.
Hva så med arkitektene? I løpet av møtet kom det frem at arkitektfaget ikke er fullt like mye på offensiven overfor samfunn og næringsliv som designerne. Arkitektbedriftene påpekte tvert imot at arkitektene har mistet innflytelse i byggenæringen, og tidligere rektor ved AHO, Karl Otto Ellefsen, erkjente at arkitektene har trukket seg tilbake til det de behersker – i kontrast til designere, som nærmest har grenseløse ambisjoner på designfagets vegne.
Hva skyldes denne mentalitetsforskjellen mellom de to fagene? Arkitektur innebærer riktignok mer omfattende og komplekse prosesser som ofte strekker seg over lenger tid, og som er tettere sammenvevd med økonomiske, politiske og samfunnsmessige strukturer. Hele forklaringen ligger likevel ikke her. Designeres og arkitekters kunnskaper, holdninger og tilnærmingsmåter påvirkes i stor grad av utdanningenes innhold og utforming.
I mitt pågående doktorgradsarbeid om dagens arkitektutdanning har jeg et skråblikk også på hva som skjer innenfor designfaget på AHO. Den mest slående ulikheten mellom de to utdanningene er graden av nærhet mellom utdanning og praksis, mellom tegnesal og den virkelige verden. Dette gir seg uttrykk både i studentenes valg av oppgaver og deres tilnærmingsmåter i prosjektene. Designstudentene er i aktiv dialog med brukere og ulike eksterne aktører, og inntar en mer dynamisk rolle i forhold til omverdenen enn man vanligvis ser hos arkitektstudentene, som på sin side oftere legger større vekt på individualitet og kunstneriske aspekter. Designstudentene gjør også gjerne sine masteroppgaver i mer eller mindre forpliktende samarbeid med eksisterende bedrifter og organisasjoner, noe som er med på å sikre samfunnsmessig relevans, og som bidrar til at fagmiljøet raskt fanger opp nye tendenser.
Hvordan kan DOGA bidra til å styrke arkitektenes rolle og relevans? Senteret har allerede gjort to viktige ting: Det ene er selve sammenslåingen mellom Norsk Designråd og Norsk Form. Gjennom den kan design og arkitektur, som har store faglige fellestrekk, men ulike tradisjoner og kulturer, lære av hverandre. Nye, interessante koblinger og faglige tilnærminger vil med dette kunne oppstå. Det andre er å søke bredt etter kunnskap om og inspirasjon til hvordan DOGA kan bli mest mulig relevant for sine målgrupper og samfunnet som helhet.
I det videre må DOGA synliggjøre arkitektenes unike kompetanse og være pådriver i å utvikle arkitektfaget i en mer offensiv retning, i samarbeid med arkitektutdanningene, fagorganisasjonene og andre relevante miljøer i privat og offentlig sektor. DOGA må være en uavhengig stemme som stiller de kloke spørsmålene og som formidler de gode eksemplene. Det er allerede interessante ting på gang; i disse dager etableres bl.a. TRANSark ved arkitektutdanningen ved NTNU, et senter som gjennom forskning på nye undervisningsmetoder skal bidra til en utdanning som bedre kan ruste arkitektene til å bidra til å løse fremtidens samfunnsutfordringer.
