Om Arkitekturopprøret og lengselen etter svunne tider.

I kommentaren "Lengselen etter omsorg, estetikk og svunne tider." i Kunst Pluss nr.1-2025 stiller jeg spørsmål om hvorfor Arkitekturopprøret har appell blant så mange og hvem som egentlig har ansvaret for hvordan byer og steder utformes.

  Foto: Frode Larsen

Går du nedover Henrik Ibsens gate i retning Nationaltheatret i Oslo, vil du se den indre fortauskanten gjøre en sving ut i gangbanen for å gi rom til et stort lindetre i Slottsparken. Det ligger en egen omsorg i denne gesten. Den samme omsorgen kan man finne i den kjente arkitekten Wenche Selmers småhusarkitektur fra etterkrigstiden, for eksempel i trebrygga ved sommerhuset på Hellersøya, som mykt følger bergets organiske bevegelse. Selmer hadde en egen omtanke for både naturen og menneskene. «Når du er i rommene hennes, føler du at det er noen som har tenkt på deg», har det blitt sagt om hennes arkitektur.

Det er langt fra Selmers skreddersydde trehytter til sjelløse, monotone bokser som vokser frem overalt i byer og tettsteder i dag. Mange reagerer på manglene kvaliteter i moderne byggeri, ikke minst Arkitekturopprøret (AO), som for alvor gjorde seg bemerket i arkitekturdebatten da de inntok Instagram i 2021. I skrivende stund har de over 86 000 følgere der. AO foretrekker klassisk arkitektur og er kritiske til «En arkitektonisk elite som med sin organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk».

Hvorfor har Arkitekturopprøret appell blant så mange? Er det slik at arkitektene undertrykker tradisjonell estetikk? Hvem har egentlig ansvaret for hvordan byer og steder utformes?

At det skal finnes en arkitektonisk elite som undertrykker tradisjonell estetikk, fremstår for de fleste arkitekter både som urimelig og konspiratorisk. Det innebærer en makt arkitektene ikke har i dag. En viktig årsak til manglende kvalitet er snarere at arkitektene har for lite innflytelse og ofte ikke får fulgt ideene sine helt fram til realisering. Overalt i samfunnet er kvalitet og tid under press. Mye av det som bygges, er byggebransjens versjon av fast food, «Grandiosa City», som Ingrid Lien Halvorsen treffende kalte det nylig i tidsskriftet Arkitektur. For å kutte kostnader og optimalisere egen gevinst kan entreprenøren velge å bruke andre materialer enn dem arkitekten anbefaler, og å forenkle og kutte detaljer slik at essensielle kvaliteter forsvinner. Slik kan man se manglende kvalitet i arkitekturen i byer og tettsteder som nyliberalismens grimme ansikt, og ikke som et resultat av en undertrykkende arkitektonisk elite.

Men arkitekturopprøret har likevel et poeng. Arkitektfaget er preget av modernistisk tankegods. Dette ble for alvor ble satt i system ved den tyske skolen for arkitektur, design og kunsthåndverk, Bauhaus. Skolen ble etablert i 1919 og var arnestedet for utvikling av funksjonalismen i arkitekturen. Her ble det søkt etter radikalt nye løsninger for en ny tid, og i Bauhaus’ forkurs skulle studentene «avlære» konvensjoner fra den klassiske tradisjonen. Slik kunne de skape en ny begynnelse gjennom eksperimentering med materialer og abstrakte former. Arkitekturfagets tilknytning til kunst og det visuelle feltet manifesterte seg sterkt gjennom Bauhaus’ virksomhet. Skolen fikk enorm påvirkning på arkitektur og arkitektutdanning verden over, ikke minst fordi nøkkelpersoner som blant annet Walter Gropius og Mies van der Rohe emigrerte til USA i slutten av 1930-årene og tok sine pedagogiske metoder og tilnærmingsmåter med seg dit. Her hentet også det norske arkitektmiljøet inspirasjon.

Mens arkitektutdanningen frem til begynnelsen av 1900-tallet la vekt på studier av antikkens og tidligere stilers formverden for å styrke studentenes kunnskaper innen stil, proporsjonering og komposisjon, står søken etter «det nye» som kan møte samtidens behov, gjennom bruk av nye former, materialer og teknologi, i dag fortsatt helt sentralt. Det gir arkitektfaget stor innovasjonskraft i møtet med nye utfordringer og problemstillinger, men man kan spørre om man med bruddet med den klassiske arven samtidig mistet språket og grepet om estetikk som egen disiplin på veien. I min undersøkelse av arkitektutdanningen fant jeg at studentene hadde et påfallende lite utviklet språk om de estetiske sidene ved sine arkitekturprosjekter. Disse var ofte til stede på en implisitt måte.

Mer klassisk arkitektur vil etter min mening ikke løse de grunnleggende utfordringene som ofte knyttes til moderne arkitektur. Arkitektprofesjonen bør imidlertid undersøke hva folk egentlig lengter etter og finne måter å møte dette på, på en faglig og tidsmessig måte. For å lykkes må vårt kunnskapsgrunnlag og språk innen estetikk systematisk styrkes. Vi må spørre oss hva det egentlig er ved den klassiske arkitekturen som har appell? Er det skala, høyde, rytme, proporsjoner, materialbruk, farge, historisk dybde, relasjon til eksisterende bebyggelse? Her er både arkitekturhistorien og fag som nevrovitenskap og miljøpsykologi interessant å hente inspirasjon fra.

Allerede ser man en større interesse for dette. Stadig flere arkitekter tilstreber større grad av harmoni og tilpasning av nybygg til eksisterende gateløp og omgivelser, og ved NTNU er det utviklet et eget kurs i klassisk prosjektering for første gang på nesten hundre år. Modernismens dogme om «brudd» og «kontrast» for å sikre lesbarhet i møtet mellom eldre og ny bebyggelse, knesatt som internasjonalt prinsipp på en kongress i Venezia i 1964, utfordres. Et av landets ledende arkitektkontorer, LPO, viste nylig hvordan en utvidelse av Nationaltheatret kan gjøres gjennom en videreføring av den opprinnelige utformingen fra 1899, med klassiske arkitektoniske virkemidler.

Arkitekturopprøret viser med full styrke hvilken betydning arkitektur og fysiske omgivelser har for menneskers trivsel og livskvalitet. Men hverken utbyggere, entreprenører eller arkitekter kan alene sikre gode, bærekraftige og stimulerende steder. Både Sverige og Danmark har visjonær og fremsynt arkitekturpolitikk, mens Norge henger etter. «Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer», har arkitekt og professor Geir Brendeland uttalt. Han, og mange med ham, etterlyser en nasjonalt ansvarlig myndighet som kan samle det enorme feltet som driver med utvikling og produksjon av våre felles omgivelser. Nylig varslet regjeringen at den kommer med en egen arkitekturstrategi og at den gjenoppretter Statens pris for byggkvalitet. Dette er lovende takter. Men strategien må følges opp med konkrete tiltak, forpliktelser og politisk handlekraft. Først når nasjonale myndigheter – kanskje gjennom en Riksarkitekt – stiller tydelige krav og forventninger på arkitekturfeltet, kan vi håpe at opprøret stilner og lengselen etter kvalitet og gode livsmiljøer for alvor blir møtt.

Podcast om skolene, utdannelsen og arkitektdrømmene

6. mars inviterte Oslo arkitektforening til Torsdagsrådet, et panel for arkitekturspørsmål arrangert i samarbeid med Byggekunst podcast. Tema var “De tre skolene”. Hva har AHO, BAS og NTNU til felles? Og hva skiller dem fra hverandre?  Hva innebærer arkitektutdanningen i dag - og hva bør den romme? Rådet besto av Sindre Wam, Espen R. Heggertveit og meg. Lytt til episoden her

Bilde: Sindre Wam, foto AHO; Barbro Grude Eikseth, foto AHO;
Espen R. Heggertveit,foto Eirik Stokke-Mikalsen

Om lengselen etter omsorg i omgivelsene

I Forskerforum nr. 2/2022 snakker forfatter og journalist Bår Stenvik og jeg om arkitekturopprøret, lengselen etter omsorg i omgivelsene, arkitekters marginaliserte rolle og betydningen av en offentlig diskusjon om arkitektur.

Forankring fryder

Antologien ‘Forankring fryder’ (Universitetsforlaget 2021) tar for seg medvirkning i byutvikling og arkitektur fra en rekke vinkler og fagfelt. Boka er redigert av Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner.

Mitt bidrag ‘Arkitekten i medvirkningens tid’ tar for seg hvordan reell medvirkning påvirker relasjon mellom arkitekt og brukere. Er det slik at arkitekten som fagperson best kan vurdere hvilke løsninger som bør velges eller vet brukerne best selv? Hva er arkitektens spesifikke ekspertise i en tid med økte krav og forventninger til medvirkning og samskaping?

Boka finnes i nærmeste bokhandel eller her: https://www.universitetsforlaget.no/inkluderende-by-og-stedsutvikling-1

Arkitekturopprøret og arkitektfagets blindsone

Svaret på arkitekturopprøret er ikke flere klassiske fasader, men at arkitektprofesjonen undersøker hva folk lengter etter. Les innlegget publisert i Arkitektnytt nr. 10/2021.

Intervju i Arkitektnytt

Jeg møtte Arkitektnytt for å oppsummere mine viktigste funn fra doktorgradsarbeidet om norsk arkitektutdanning. Les intervjuet i Arkitektnytt

Arkitektutdanning, kommunikasjon og samhandling i arkitektfaget

Foto: AHO

                                        
Arkitektutdanningen har blitt omtalt som en ”black box”, som studentene går inn i som lekfolk og ut av som arkitekter, uten helt å vite hva som skjedde underveis. Denne ”svarte boksen” har jeg selv vært inne i, og det tente tidlig min interesse for de prosessene som foregår her. Da jeg var arkitektstudent i 1990-årene, ble jeg oppmerksom på at det vi lærte var god arkitektur, ikke nødvendigvis samsvarte med omverdenens vurdering. Hvordan kan man ha så ulik oppfatning av hva som er god arkitektur? Er det en kløft mellom fagfolk og lekfolk, og hva består denne kløften i så fall i? Disse spørsmålene ville jeg finne nærmere ut av, og de dannet utgangspunkt for mitt avsluttende diplomarbeid ved NTNU, med tittel Fra amatør til arkitekt : en studie av åtte arkitektstudenters profesjonaliseringsprosess (Eikseth 1997). Ettersom utdanningen er det som skiller lekfolk fra fagfolk, mente jeg det måtte være interessant å undersøke hva som egentlig skjer med oss i løpet av arkitektstudiet, for slik å komme nærmere noen svar på spørsmålene over. Jeg hadde selv opplevd at årene som arkitektstudent hadde endret mitt syn på arkitektur ganske sterkt. Gjennom samtaler og diskusjoner med fire førsteårs-studenter og fire diplomstudenter fra arkitektstudiet på NTNU, både individuelt og i gruppe, kunne jeg få et grunnlag til å si noe om studentenes arkitektfaglige idealer og kunnskaper og hvordan disse utvikles og transformeres i løpet av studiet.

Økt kunnskap om arkitektur, blant annet om ulike materialer, konstruksjonsprinsipper, arkitektoniske virkemidler, formuttrykk og arkitekturhistorisk utvikling, gjør naturligvis at arkitekter ser omgivelsene med litt andre øyne enn vanlige folk. Men jeg fant at økt teorikunnskap alene ikke kunne forklare en eventuell kløft mellom fagfolk og lekfolk fullt ut. Da jeg fulgte førsteklassestudentene gjennom første semester, så jeg at deres idealer endret seg i større eller mindre grad, og interessant nok mer eller mindre bevisst. Undersøkelsen viste at studentene ervervet seg en bestemt fortrolighet med faget, dets tradisjon og arbeidsformer, som er vanskelig å sette ord på. Gjennom prosjektarbeid og veiledning på tegnesalen, ekskursjoner og forelesninger utviklet studentene gradvis et nytt repertoar av eksempler på ”god arkitektur”, et sett av forbilder som de ble kjent med i undervisningen. At man vurderer arkitektur ulikt, kan derfor komme av at man har ulik kunnskap om arkitektur, ulikt repertoar av arkitekturerfaringer og/eller ulike betraktningsmåter, dvs. ulik forståelse av hva en bygning ”er”. En bygning kan forstås som ”funksjonell innretning”, ”arkitektonisk verk” og ”økonomisk investering”, og den kan være uttrykk for identitet og verdier, som kan være forskjellige fra arkitektens.

Arkitektarbeid som "sense-making"

Mye har skjedd siden min undersøkelse ved NTNU, både i arkitektutdanningen og i samfunnet. Kløften mellom fagfolk og lekfolk er ikke like tydelig; det er økt kunnskap og interesse for arkitektur i befolkningen, og arkitektutdanningen er mer mangfoldig når det gjelder tilnærmingsmåter, idealer og perspektiver. Men arkitektprofesjonens kommunikasjon med omverdenen har ikke blitt mindre viktig. Demokratisk brukermedvirkning krever dialog om fellesskapets verdier og behov. Ny informasjonsteknologi og økt utdanningsnivå i befolkningen har skapt mer krevende brukere, og færre bøyer seg lydig for autoritetene. Arkitekter står dessuten med ett bein i kunstens verden og skal samtidig møte praktiske og økonomiske krav fra mange hold: fra byggherrer, brukere, samarbeidspartnere, entreprenører, beslutningstakere og et allment publikum.

            

Arkitektur er et resultat av komplekse prosesser, en balansekunst som krever utstrakt samarbeid og kommunikasjon mellom arkitekt og mange ulike aktører. Disse dimensjonene ved faget har blitt viktigere de siste tiårene, idet arkitektarbeidet og byggebransjen har gjennomgått store strukturelle endringer i retning globalisering, økt spesialisering, oppdeling og fragmentering av planleggings- og prosjekteringsprosessene og tøffere økonomi- og markedsstyring. Mange flere aktører er involvert i frembringelsen av arkitektur enn før, og hverdagen for den gjengse arkitekt byr ofte på en opplevelse av svekket posisjon og innflytelse. Både i privat og offentlig sektor har det vokst frem flere profesjonelle oppdragsgivere som stiller omfattende og spesifiserte krav til arkitektens arbeid. Økte krav til arkitekten øker behovet for å tydeliggjøre og skape forståelse for hvilke kvaliteter arkitekten ivaretar. Som den anerkjente spanske arkitekten Juan Herreros uttalte på Oslo Arkitekturtriennale i september 2016: ”Now architects work on fragments and lost total control. So dialogue becomes a working tool” (Domus magazine 2016).

Den amerikanske arkitekturforskeren Dana Cuff er nettopp opptatt av arkitektfaget som en sense making-aktivitet i boken Architecture : the story of practice (1991). Gjennom feltarbeid, intervjuer, historiske analyser, litteraturstudier og konkrete kasusstudier har hun gjort en omfattende undersøkelse av amerikanske arkitekters daglige arbeid. Den viktigste observasjonen hun gjorde, var at arkitekturproduksjon er en sosial prosess. Dette bryter med den tradisjonelle forståelsen av design som en aktivitet som skjer ved tegnebordet. ”From office staffing to client relations, from telephone calls to negotiating a contract – all relevant activities become part of design” (Cuff 1991, s. 248). Hun fant også at mens arkitekter visste mye om den avgjørende delen av ”drawing board design”, var det en utbredt uvitenhet om ”the social art of design”, som handler om ”sense making”.

Kommunikasjon og samhandling i arkitektfaget

Ifølge Cuff er kommunikasjon mellom arkitekt og andre aktører avgjørende både for det ferdige resultatet og hvordan det oppfattes av brukere og et offentlig publikum. I et slikt perspektiv kan det synes opplagt at kommunikasjon og samhandling er et viktig kompetanseområde for arkitekter. Visuelle fremstillingsmåter har tradisjonelt vært, og er, arkitektens styrke. Men hvordan når disse ut til ikke-arkitekter, og hvordan står dagens arkitekter rustet med hensyn til verbal kommunikasjonskompetanse, som er så vesentlig i dialogen med klienter, samarbeids­partnere, brukere og et offentlig publikum? Hvordan behandles dette temaet i utdanningen? Disse spørsmålene er utgangspunktet for min doktorgradsavhandling Arkitekter i emning. Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009–2012.

Kommunikasjon er imidlertid ikke bare et spørsmål om effektiv informasjon og overbevisende beskrivelser og presentasjoner. Like viktig er det å kunne lytte til oppdragsgivere og brukere, å forhandle og å legge til rette for gode designprosesser. Samarbeid krever også gjensidig forståelse og respekt. Gode kommunikasjons- og samarbeidsevner handler dermed både om menneske- og prosesskunnskap og gode kommunikasjonsverktøy, men også om verdier og holdninger. I avhandlingen ønsker jeg derfor å undersøke hvilke kunnskaper, holdninger og verdier arkitektstudenter tar med seg fra arkitektutdanningen ut i arbeidslivet, sett i forhold til krav og behov knyttet til dialog og samhandling med oppdragsgivere, samarbeidspartnere og brukere. Et nøkkelbegrep her er profesjonsforståelse, et begrep hentet fra profesjonsforskning innenfor musikkfaget og musikkpedagogikk (Angelo 2012), som i avhandlingen utvikles som et analytisk redskap for refleksjon rundt utdanning og praksis i arkitektfaget. Profesjonsforståelse er den enkeltes grunnleggende oppfattelse av sin oppgave som arkitekt, formet av forhold knyttet til dimensjonene makt, identitet og kunnskap. Ulike profesjonsforståelser reflekterer ulike verdier og ulik tilnærming til arkitektur. Den enkeltes profesjonsforståelse kan endre seg over tid ut fra bevegelser i en eller flere av de nevnte tre dimensjonene.

(Utdrag fra avhandlingens kapittel 1. Hele avhandlingen kan leses her: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2448258). Mer om disputasen her

Referanser

Angelo, Elin (2012). Profesjonsforståelser i instrumentalpedagogiske praksiser. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Cuff, Dana (1991). Architecture : the story of practice. Cambridge, Massachusetts: MIT Press.

Domus Magazine (2016). "Now architects work on fragments and lost total control. So dialogue becomes a working tool". Juan Herreros #oslotriennale @AfterBelonging. 2016. Tilgjengelig: https://twitter.com/DomusWeb (nedlastet: 09.09.2016).

Eikseth, Barbro Grude (1997). Fra amatør til arkitekt : en studie av åtte arkitektstudenters profesjonaliseringsprosess. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.