Om Arkitekturopprøret og lengselen etter svunne tider.

I kommentaren "Lengselen etter omsorg, estetikk og svunne tider." i Kunst Pluss nr.1-2025 stiller jeg spørsmål om hvorfor Arkitekturopprøret har appell blant så mange og hvem som egentlig har ansvaret for hvordan byer og steder utformes.

  Foto: Frode Larsen

Går du nedover Henrik Ibsens gate i retning Nationaltheatret i Oslo, vil du se den indre fortauskanten gjøre en sving ut i gangbanen for å gi rom til et stort lindetre i Slottsparken. Det ligger en egen omsorg i denne gesten. Den samme omsorgen kan man finne i den kjente arkitekten Wenche Selmers småhusarkitektur fra etterkrigstiden, for eksempel i trebrygga ved sommerhuset på Hellersøya, som mykt følger bergets organiske bevegelse. Selmer hadde en egen omtanke for både naturen og menneskene. «Når du er i rommene hennes, føler du at det er noen som har tenkt på deg», har det blitt sagt om hennes arkitektur.

Det er langt fra Selmers skreddersydde trehytter til sjelløse, monotone bokser som vokser frem overalt i byer og tettsteder i dag. Mange reagerer på manglene kvaliteter i moderne byggeri, ikke minst Arkitekturopprøret (AO), som for alvor gjorde seg bemerket i arkitekturdebatten da de inntok Instagram i 2021. I skrivende stund har de over 86 000 følgere der. AO foretrekker klassisk arkitektur og er kritiske til «En arkitektonisk elite som med sin organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk».

Hvorfor har Arkitekturopprøret appell blant så mange? Er det slik at arkitektene undertrykker tradisjonell estetikk? Hvem har egentlig ansvaret for hvordan byer og steder utformes?

At det skal finnes en arkitektonisk elite som undertrykker tradisjonell estetikk, fremstår for de fleste arkitekter både som urimelig og konspiratorisk. Det innebærer en makt arkitektene ikke har i dag. En viktig årsak til manglende kvalitet er snarere at arkitektene har for lite innflytelse og ofte ikke får fulgt ideene sine helt fram til realisering. Overalt i samfunnet er kvalitet og tid under press. Mye av det som bygges, er byggebransjens versjon av fast food, «Grandiosa City», som Ingrid Lien Halvorsen treffende kalte det nylig i tidsskriftet Arkitektur. For å kutte kostnader og optimalisere egen gevinst kan entreprenøren velge å bruke andre materialer enn dem arkitekten anbefaler, og å forenkle og kutte detaljer slik at essensielle kvaliteter forsvinner. Slik kan man se manglende kvalitet i arkitekturen i byer og tettsteder som nyliberalismens grimme ansikt, og ikke som et resultat av en undertrykkende arkitektonisk elite.

Men arkitekturopprøret har likevel et poeng. Arkitektfaget er preget av modernistisk tankegods. Dette ble for alvor ble satt i system ved den tyske skolen for arkitektur, design og kunsthåndverk, Bauhaus. Skolen ble etablert i 1919 og var arnestedet for utvikling av funksjonalismen i arkitekturen. Her ble det søkt etter radikalt nye løsninger for en ny tid, og i Bauhaus’ forkurs skulle studentene «avlære» konvensjoner fra den klassiske tradisjonen. Slik kunne de skape en ny begynnelse gjennom eksperimentering med materialer og abstrakte former. Arkitekturfagets tilknytning til kunst og det visuelle feltet manifesterte seg sterkt gjennom Bauhaus’ virksomhet. Skolen fikk enorm påvirkning på arkitektur og arkitektutdanning verden over, ikke minst fordi nøkkelpersoner som blant annet Walter Gropius og Mies van der Rohe emigrerte til USA i slutten av 1930-årene og tok sine pedagogiske metoder og tilnærmingsmåter med seg dit. Her hentet også det norske arkitektmiljøet inspirasjon.

Mens arkitektutdanningen frem til begynnelsen av 1900-tallet la vekt på studier av antikkens og tidligere stilers formverden for å styrke studentenes kunnskaper innen stil, proporsjonering og komposisjon, står søken etter «det nye» som kan møte samtidens behov, gjennom bruk av nye former, materialer og teknologi, i dag fortsatt helt sentralt. Det gir arkitektfaget stor innovasjonskraft i møtet med nye utfordringer og problemstillinger, men man kan spørre om man med bruddet med den klassiske arven samtidig mistet språket og grepet om estetikk som egen disiplin på veien. I min undersøkelse av arkitektutdanningen fant jeg at studentene hadde et påfallende lite utviklet språk om de estetiske sidene ved sine arkitekturprosjekter. Disse var ofte til stede på en implisitt måte.

Mer klassisk arkitektur vil etter min mening ikke løse de grunnleggende utfordringene som ofte knyttes til moderne arkitektur. Arkitektprofesjonen bør imidlertid undersøke hva folk egentlig lengter etter og finne måter å møte dette på, på en faglig og tidsmessig måte. For å lykkes må vårt kunnskapsgrunnlag og språk innen estetikk systematisk styrkes. Vi må spørre oss hva det egentlig er ved den klassiske arkitekturen som har appell? Er det skala, høyde, rytme, proporsjoner, materialbruk, farge, historisk dybde, relasjon til eksisterende bebyggelse? Her er både arkitekturhistorien og fag som nevrovitenskap og miljøpsykologi interessant å hente inspirasjon fra.

Allerede ser man en større interesse for dette. Stadig flere arkitekter tilstreber større grad av harmoni og tilpasning av nybygg til eksisterende gateløp og omgivelser, og ved NTNU er det utviklet et eget kurs i klassisk prosjektering for første gang på nesten hundre år. Modernismens dogme om «brudd» og «kontrast» for å sikre lesbarhet i møtet mellom eldre og ny bebyggelse, knesatt som internasjonalt prinsipp på en kongress i Venezia i 1964, utfordres. Et av landets ledende arkitektkontorer, LPO, viste nylig hvordan en utvidelse av Nationaltheatret kan gjøres gjennom en videreføring av den opprinnelige utformingen fra 1899, med klassiske arkitektoniske virkemidler.

Arkitekturopprøret viser med full styrke hvilken betydning arkitektur og fysiske omgivelser har for menneskers trivsel og livskvalitet. Men hverken utbyggere, entreprenører eller arkitekter kan alene sikre gode, bærekraftige og stimulerende steder. Både Sverige og Danmark har visjonær og fremsynt arkitekturpolitikk, mens Norge henger etter. «Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer», har arkitekt og professor Geir Brendeland uttalt. Han, og mange med ham, etterlyser en nasjonalt ansvarlig myndighet som kan samle det enorme feltet som driver med utvikling og produksjon av våre felles omgivelser. Nylig varslet regjeringen at den kommer med en egen arkitekturstrategi og at den gjenoppretter Statens pris for byggkvalitet. Dette er lovende takter. Men strategien må følges opp med konkrete tiltak, forpliktelser og politisk handlekraft. Først når nasjonale myndigheter – kanskje gjennom en Riksarkitekt – stiller tydelige krav og forventninger på arkitekturfeltet, kan vi håpe at opprøret stilner og lengselen etter kvalitet og gode livsmiljøer for alvor blir møtt.